Nordlys

Det var en gang en jente. Hun vokste opp i et land langt nord i verden. Det var mye frost og kulde, iskalde dager hvor det rimet på vinduene i huset hvor hun bodde. Inne  huset hennes var det alltid varmt og godt, hun frøs aldri. Selv når hun var ute i den kalde snøen var hun god og varm. For hun hadde tykke, varme klær på.

Det var mørketid i landet, dagene var korte. Mørket kom tidlig og det slapp ikke solen igjennom. Det hadde snødd i mange dager så verden var helt hvit. Alle de voksne måtte ut å flytte på snøen så de kom seg frem med bilene sine. Det ble store hauger av snø som barna elsket å leke på. Klatre opp på toppen å være kongen på haugen. Eller bare ake rett ned igjen i et svjusj.

Det hente at verden var så full av snø at det var mulig for den lille jenta å klatre helt opp, helt opp på taket av huset hvor hun bodde. Det måtte ingen av de voksne se, for det var jo ikke lov. Men de var jo inne og de så jo ingen ting. Så om man var stille så gikk det å komme seg helt opp, opp til verdens ende.

Å sitte på taket, inntullet i mørket, som likevel aldri var virkelig mørk. For der oppe glimret det i milliarder av stjerner. Av noen virkelige skinnende planeter, og av og til kom nordlyset forbi. Dansende over himlen, snart her, snart der. Så spennende! For hun hadde jo hørt om historiene, om nordlyset som kom og tok småjenter med seg. De måtte passe seg for å gå i hvitt, da var man i fare! Om man sprang med et hvit laken etter seg, da kom det! Var det virkelig sant? Hun måtte prøve.


Hun måtte lure seg inn for å hente lakenet. Det var jo ganske seint allerede, tenk om hun ikke fikk lov til å gå ut igjen? Så hun var stille, så stille, bare den dumme trappen som alltid knirket på fjerde trinn. Et langt skritt over og rett på femte trinn. Gikk jo bra! Der var det bare å snappe til seg et laken, mamma hadde vist vasket i dag, der lå det klart ved strykebrettet. På en, to, tre så var hun ute igjen. Hjertet som banket så hardt, så hardt. Torte hun løpe over gården og opp til nabohuset? Der var nordlyset, klart og tydelig. Så vakkert og uforståelig, som det danset hit og dit. Tenk om det kom? Hun tok mot til seg. Hun løftet lakenet over seg som en kappe og tok fart. Så løp hun så fort som de små bena kunne bære henne, fort, fort! Hva om det kom! Hjerte hennes banket hardt, hardt og det kom en underlig metallisk smak i munnen hennes. Hun hev etter pusten da hun nådde naboens trapp. Å, så redd hun var! Men det gikk bra! Hun greide det! Så flaks, hun greide å lure selveste nordlyset, enn det! Hun følte seg som verdens modigste lille jente, og det var akkurat det hun var.